Flottagitt!

Nye tider. Noen virksomme sjeler har klart å stable på beina en fellesblogg. Denne drammenserdominerte og fanatisk positive fellesbloggen 'flottagitt' trengte et friskt pust, en fargeklatt for å skape liv og mangfold, og ba meg ved inngangen til april på sine lange tynne spisse bloggerknær om jeg kunne værsåsnill å bli med i bloggen. Jeg syntes synd på de stakkars wannabe-optimistene, og takket ja. Dermed ble flottagitt et faktum. Dette vil i praksis si at jeg kommer til å blogge aller mest på flottagitt.

Det er ikke dermed punktum finale for bollespotten, men leserne må bare lære seg å smøre brødskiva si sjøl. Ta deg en bolle, og besøk flottagitt. Flottagitt og bollespotten er som Cola og Solo, flottagitt får størst oppslutning og er derfor stedet hvor man blir lest av flest, men det er bollespotten som er virkelig bra. Kommer som sagt til å ha hovedfokus på flottagitt, men når jeg har en sak jeg virkelig brenner for, som er veldig personlig, og som kun kan publiseres som bollespotpost, så reiser bollespotten seg atter av støvet!

Dette er ikke slutten, det er begynnelsen! Begynnelsen på et samfunn med mindre mangfold av blogger, men med stort bloggermangfold innenfor en og samme blogg!

Flottagitt!

(Jadda. Da jeg skrev Kjære Landsmenn hadde jeg allerede sagt ja til flottagitt. Trilla dere helt rundt alle sammen!) (Flottagitt!) (tihikst) (fra flottagitts ordliste)

Løst og Fast om Ditt og Datt. Del 2 (av en serie som faktisk ble fulgt opp)

I hue mitt sitter temaene både løst og fast. I dag løsner et tema jeg vil kalle

SMS-fanatisme

Torsdag klokken 5 tikker en melding inn på telefonen min. "Har du plass til Fredfoss?" Jeg kjører en blå Folkevogn - faktisk den DeLillos synger om i 'Min beibi dro avsted'. Den fungerer som Skotselvs Fredfossbuss. Alle som trenger plass ringer til meg, og bilen min ankommer alltid Fredfoss full av håpefulle Kreti og Pleti. Og det er både greit og koselig. (Dessuten kan jeg pumpe dem fulle av musikk som bare jeg liker)

Men problemet jeg her retter bollespotlighten mot er den pinlig overdrevne bruken av SMS som kommunikasjonsmiddel. Etter at mobilen kom har den stadig blitt utsyrt med finesser som overgår hverandre både i kreativitet og unyttighet, som skal gjøre gamle modeller eldre, og som skal få folk - særlig fjortiser - til å skaffe seg det nyeste og beste. Mobilen med det beste kameraet, den kraftigste høytaleren og det største hjemmekinoanlegget. En mobil skal ikke lenger brukes til å ringe med. I fremtiden vil et kamera være mye bedre egnet til å ringe med. Men mobilen kan godt brukes til SMS!

SMS er fraskriving av ansvar på måfå. Spør du over SMS er du ikke stort interessert i svaret. Sender du SMS har du ingen garanti for at den tiltenkte mottakeren i det hele tatt mottar meldingen i tide. Kanskje har han flatt batteri, eller kanskje har han mista mobilen på bussen - hva vet du? Får du ikke svar, hva gjør du da? Venter? Sender enda en melding?

Jeg kunne ha latt være å svare på meldingen fordi jeg ikke ville bruke tid og penger på noe jeg bruker tid og penger på hver dag jeg skal til Fredfoss. Jeg hadde ikke noe behov for å svare på den meldingen. Jeg gjør det likevel hver gang, men jeg kunne ha latt være. Jeg kunne ha kjørt til Fredfoss som om jeg aldri hadde fått noen melding, så kunne avsenderen ha sittet der i tussmørket og småprompet med mobilen i handa. Hadde stakkaren ringt til meg hadde han fått et kort og greit svar med det samme, uten unødvendig venting.

Kjære SMS-fanatiker! Jorden kaller! Jorden kaller deg en iddiot! SMS hindrer effektivitet i kommunikasjoen og fører mye misforståelser med seg. Det nytter ikke å føre en samtale over SMS (til det har du msn). SMS er hvis du skal informere om noe, når du ikke har behov for tilbakemelding. Har du sendt en SMS du ikke får svar på vil du fort oppdage en postkasse i skjegget når du finner ut at det vil virke litt småteit å ringe for å få svar på det du nettopp spurte om på SMS.

Fortsetter det slik så står ikke verden til påske.

Uten gips? (gisp)

Break a leg sier folk, så jeg gjorde det. Nå har det gått en stund siden det skjedde. Seks uker for å være eksakt. Må innrømme at jeg jeg i løpet av denne perioden rakk å bli nokså komfortabel med situasjonen, og jeg fikk en rekke privilegier jeg før ikke engang kunne drømme om. Jeg er kommet til den erkjennelse at jeg er takknemlig at jeg brakk beinet, for det har gitt meg mer tid. Den svære kladden på beinet ble en venn for meg, Henrik kalte jeg den. Henrik Gipsen. En slektning av Mel Gibson, som forøvrig er navnebroren til Mel Brooks, mannen som står bak komimusikalen "Men in Tights". Jeg tror han står der enda.

Men i dag fikk jeg et slag i fjeset av Den Brutale Virkelighet - gipsen skulle av i dag. Og det gjorde den. Dette hadde jeg jo gledet meg til uansett, gledet meg til å se beinet mitt igjen, i en noe uvanlig forfatning. Da gipsen sprakk av under legens kraftige hånd trodde jeg mine egne øyne, men det var likevel et artig syn.

For å starte med førsteinntrykket: jeg kommer langt med å bruke uttrykket 'gul og vissen'. Å se begge beina mine samtidig må ha vært som å se David og Goliat. En fyrstikk og en stokk. Vel, lengden var det ikke så mye å si på, men tykkelsen derimot... Hadde jeg fått transplantert et bein ifra et 6 mnd gammelt lik? Leggmuskelen var altså ikke hva den var før, den var tynnere, men også ganske vassen. Å knipse på den var som daske til en gelèklump eller sparke til en vannseng. Hadde jeg vært tørst nok ville jeg ikke nølt med å stikke hull på beinet.

Mange av leserne her har jobbet på Fredfoss og vet hva murstein og murpuss er, da vet dere også om de tykke lagene med maling (or what the heck it is) som var utenpå selve murpussen. Dette kunne rives av i store flak, og om man slo i veggen så rutsjet hele stasen ned langs gulvet i en sky av støv. Alle som èn (ihvertfall jeg) klødde i fingrene etter å gjøre nettopp dette, men for de som ikke vet hva jeg snakker om, så tenk på hvor moro det er å pelle skorper av sår. Den samme følelsen får jeg av kun å se på mitt beins uhorvelige mengeder av flass.

Har det noen gang hendt deg at du har grillet flere grillpøser enn du orket å spise? Når pølsene er blitt grillet til passe store og feite asylsøkere, så mister de liksom gløden. De avkjøles, blir kalde og skrumpner inn. Men pølseskinnet som har strekt seg ganske bra strekker seg ikke tilbake. Neida, det blir fullt av nydelige krøller og skrukker. Der haru utseendet på store deler av huden på beinet mitt.

En gang hvert skuddår er du så tynget av kjedsomhet at du dra sofaen frem fra veggen, og hva finner du der? Ja, du med det sløve blikket. Hva? NEI! Ikke bilnøklene! Du finner... Hva? Javel, DU fant bilnøklene, men det var ikke det jeg tenkte på. JEG tenkte selvfølgelig på gammelt appelsinskall! Jeg snakker om ordentlig gammelt hardt uttørket appelsinskall. Dette var det første jeg tenkte på da jeg tok hælen min i beskuelse. Ikke noe nytt der, altså.

Fotsålen ellers minner mest om en uttørket innsjø eller noe, hard og full av koselige sprekker som til sammen danner et mønster som slår alt av moderne kunst ned i støvla. Kom nettopp på at legen jeg hadde minnet mistenkelig om Morten Viskum.




Blir sulten av å skrive, gitt, så jeg runder av her. Håper Mette ble fornøyd.

Neste uke: En reise i øret mitt

Kjære Landsmenn!

Som engasjert borger følger jeg med og registrerer hva som skjer i samfunnet. Tilbakelent i tilsynelatende ro ser jeg at samfunnet er på hell. Hell er i dette tilfellet ikke et engelsk navn på et sted, men jaggu er det farlig nært. Jeg snakker selvfølgelig om bloggersamfunnet.

I februar trådte jeg inn i dette samfunnet, og ble mottatt med arrogante, men åpne bloggerarmer, og jeg tenkte: "Jeg vil være her, jeg vil være her! Her er jeg hjemme!" Jeg var hjemme da jeg tenkte det. Blogging ble en ny livsstil for meg, her kunne jeg kaste all min sorg og alle mine tanker, her kunne jeg få min lenge etterlengtede og fortjente oppmerksomhet. Hver dags gjøremål nummer en var å sjekke kommentarene på bloggen, og kommentere andres blogger. Flere ganger hver dag. Føle spenningen, som å vente på en pakke i posten eller en karakter på et kåseri om fotball.

Men så, ved inngangen til april, hva skjer? Joda, de to mest aktive bloggergutta takker simpelthen for seg, tar på hatten og går likegyldige ut av bloggerverdenen med et snurt 'takk for oss!'. Ord blir få i en slik stund, men dere har tatt poenget. En føler seg sveket.

Men ut av Juda tusen en liten skare kom! For når andre henger med leppa og ikke gidder mer, hvem er det da som standhaftig står igjen, klar for å kjempe? Ja, du med stråhatt og høygaffel på bakerste rad. Hvem sa du? NEI! Ikke Supermann! Nei, det er meg , Tarjei Solberg! Skotselvs Stolte Sønn, gutten bak "huttå-stuntet", eleven med stilen(e), han som brakk beinet uten å bry seg om smerten, men modig dro mobilen frem fra lomma og ringte til mamma!

Min blogg skal ikke gå i grus med det første, kjære barn! Her kan dere komme å varme dere ved mitt bryst, søke tilflukt og være trygge for bloggerverdenens grusomme omveltninger!

Dette er en aprilspøk

Gikk du på den?

Stil med stil. Andre

Enda en stil for de som har og tar seg tid til å lese. Lang post, men kun et copy-paste fra min side. Lite slit og mykje ull. Denne gangen et kåseri om fotball på TV. Tarjei skriver om ting han ikke kan noe om, men likevel mener noe om. Kåseriet lirket jeg av meg natt til mandag etter en knall ungdomstur, og det er langt ifra det beste jeg har gjort. Men heller ikke det verste. Det måtte vera på nynorsk, og eg gadd ikkje ta meg bryet med å omsetja det til riksmål. Sekert masse feil, men kva forventar du av meg når eg skriv i svevne? Er forresten ikke fornøyd med tittelen, men beholdt den for autentitetens skyld. Har ikke fått karakter enda, så den kan dere gjette på i kommentarene deres. Hvis noen gjetter riktig skal jeg fortelle at jeg sitter når jeg tisser.

Fotball og snever folkesjel

Då eg gjekk på barneskulen spelte eg fotball med gutane i klassen i friminutta. Eg kunne ikkje spele, ikkje i det heile tatt, men eg var no med som best eg kunne. Med eit par røde og grøne vinterstøvlar heldt eg meg i forsvar, og sprang som ein gris etter ballen straks den trengte inn på mitt territorium, utan anna tanke i hovudet enn å få sparka den så langt vekk som tenkast kunne. Eg kunne verken spele, drible, takle eller score, men eg gjorde det alt saman ved hjelp av ivrig engasjement og distraherande utrop. Eg ropte og song til dels meiningsløyse ting så enkelte knakk saman. Dei knakk ikkje eigentlig, men eg trur det var like før.

Tarjei Tomskalle kalla eg meg, og eg var ein sann djevel å komme forbi. ”Ta frå ham ballen, Tarjei Tomskalle!” ropte dei. Og så gjorde eg det. Eg var ingen tomskalle, det tillèt eg meg å seie, sanninga er at eg var fullt oppegåande. Faktum er at eg liker å høyre folk le, og likte å vere litt klovn. Eg hadde to grunnar for å spele fotball, og det var latter og moro. Dette var strengt tatt bare ein grunn, men uansett. Når eg kom heim var fotball eit framandord.

Fotball er eit lagspel hvor to lag beståande av 11 spelarar spring rundt og rundt etter ein oppblåst ball av samansydde skinnliknande bitar. I kvar ende av bana er det ein stålkonstruksjon av vertikale og horisontale rør som dannar ei opning på noen meter i høgda og noen meter i bredda, og på baksida heng eit nett. Dette er målet, og kvart lag sett alt inn for å få ballen inn i motstandarens mål. Laga forsvarar sine mål, og ein representant frå kvart lag (ein såkalla målmann) blir plassert framfor målet som ein siste hindring, om ikkje medspelarane lykkast i å sparke ned motstandarane. Målmannen gjer alt for å stoppe ballen, han kan slenge seg i søle og vassdammar om han bare kan stoppe ballen før han går i mål. Klarar det andre laget å score, ropar dei ”MÅL!”, målmannen bannar stygt og skjellar ut sine medspelarar for dårleg spill, mens han som var sist nær ballen før det blei mål spring rundt med t-skjorta vrengt over hovudet til han stupar eller spring på ein vegg. Og så spel dei vidare.

Gutane i klassen så fotballkampar på TV, hadde plakatar av spelarar på rommet og samla på fotballkort. Du hadde dei som heia på Liverpool, dei som fanatisk heia på Manchester, og dei andre som heia på Chelsea og Arsenal. Liverpool-tilhengarane var vettskremte for Manchesterlus, og heldt anten saman eller sprang for livet. I gymmen skulle vi alltid spele fotball, Manchester og Liverpool danna kvart sitt lag, og så spelte vi fotball. Jentene leika hest borte i ein krok.

Fotball er nok den mest populære sporten i heile verda. Når det arrangerast verdsmeisterskap i fotball er det praktisk talt krig mellom TV-kanalane om kven som skal ha rett til å vise kampane. Dei veit det er uhorveleg mye å tene og byr over kvarandre i dyrare dommar enn du og eg kan tenke oss. Dei satsar stort, for dei veit at folk flest er sjukleg opptatt av å få med seg VM og EM og kva det heitar alt saman. Dei veit at fotball sel meir enn alt anna, at det er sjølve livsgrunnlaget for mange TV-tittare. For noen er det nærmast ein religion, tjue menn som spring etter ein ball.

For ikkje lenge sida var det voldsamt mye oppstyr rundt noen teikningar av ein kar som i si tid het Mohammed, og som ses på som grunnleggjar av Islam, ein hellig person. Teikningane var mellom anna på trykk i norske aviser, og sida muslimane så på dette som ei krenking av deira religion ville dei hemne seg på Noreg. Så, dei brann norske flagg. Eit samla muslimsk folk samla seg i protest og brann alt som var å oppdrive av norske flagg. Dei sto der med svidde augebryn og koste seg ved tanken på nordmannen der heime som fortvila så sitt eige fedreland bli vanæra. Dei bomma stygt, for nordmannen bryr seg først om landet sitt når landslaget spel mot Brasil.

Eg har spelt fotball sidan barneskolen og kan vere ein av mange til å stadfeste at det er utrolig gøy å vere ein av spelarane på banen og føle spenninga i kampen, frigjøringa i det å få til det perfekte spark og gleda over ein seier. Men som publikum ville eg ikkje heldt ut i fem minuttar. For idrettsutøvarar og andre i bransjen skjønar eg at det kan vere interessant å følgje med for på den måten å lære, men at mannen på gata kan vere levande interessert i kva lag som klarar å score flest mål, det er verre.

Eg må tilstå at eg aldri har vore og sett ein fotballkamp på ein stadion trongstappa av folk og fe. Eg kan ha gått glipp av noe, men så har eg heller ikkje noe behov for å oppleve det. Det er kampen som er sentrum og grunnen til at tilskodarane har møtt opp, men bortsett frå det kan det verke som om kampen ikkje har så mykje å seie. Tilskodarane sin oppgåve er å skape stemning, ein oppgåve dei utførar med liv og lyst. Hadde eg ikkje visst betre, ville eg ha trudd det heile var ein riktig god gamaldags fyllefest. Dei ropar og brøler, blåser i horn og viftar med dei nymalte bleikfeite magane sine i tide og utide. Det er tilskodarane og supporterane som sørgjer for showet, og om eit av laga kjem til å score tar dei heilt av. Det må vere moro å vere midt i massen av tilskodarar og vere med på å lage show, på same måte som eg elska å leike idiot på barneskulen. Utan fyllmasse på benkeradane ville ein TV-sending ha vore nokså tam og kjedeleg for dei ikkje spesielt interesserte. Eg bryr meg ikkje stort om bilar, men eg likar ”autofil” fordi Jan Erik Larsen lager så mye show. Utan show skrur eg av, eg bryr meg ikkje det spøtt om bil!

Men kvifor den tradisjonelle førtitreårige TV-tittaren engasjerar seg der han sit planta i TV-stolen med handa dypt grave ned i ein fem liter stor popkornbøtte, det er ein verre nøtt å knekke. Denne mannen har slettast ikkje noe å gjere med fotball, og fotballen bryr seg enda mindre om han. Han ser det likevel som ein viktig oppgåve å følgje med, halde seg oppdatert, så han alltid veit korleis det står til i fotballverda, og på den måten ha moglegheita til å delta i samtaler med alle dei andre han kjennar.

Alle dei andre snakkar om fotball fordi dei alltid har snakka om fotball. Frå barndommen har dei sunge fotballsongar og innprenta seg sjølv og kvarandre at det er fotballen som gjer livet sann verdi. På denne livsløgna har dei basert heile sitt hovudinteresseområde, men ifølge Henrik Ibsen treng ikkje ein livsløgn nødvendigvis å vere noe negativt, snarare tvert imot. Med det behovet mennesket har for å tro på noe, for å føle fellesskap og tilhørsel til noe stort, er fotballen midt i blinken. Hadde dei ikkje hatt fotballen å falle tilbake på ville mange bokstaveleg talt ha gått på dunken.

Folket følar seg involvert og med, frå lenestolen kan dei drømme seg inn i spelaranes liv og opplevingar. Fotballen gir folket identitet, riktig nok ein fiktiv og falsk identitet som ikkje tilhørar dei, men han kjennast betre enn ingen identitet. Den tomme hjernen treng noe å fyllast med, og det er her media veit å sko seg. Dei pøsar på med fotball og fotball, og puddingtjukken sluker alt som fugleungar gulpar mark.

Fotball er underhalding, og når eg er inne på det så vil eg seie litt om ordet ”underhalding”. Ordet er samansatt av orda ”under” og ”halding”, det går klart fram at fotball held under folket, folket haldes oppe av fotballen. Tenk deg om fotballen forsvann. Tenk deg at golvet du står på plutselig ikkje er der meir. Ein undersøking viste at det var nettopp dette barn var mest redde for, å plutselig merke at dei ikkje sto på noe meir. Så ikkje rør fotballen, den er viktigare for folk flest enn dei likar å innrømme.

Fotball er naturlegvis også engasjerande, i den grad du lar deg engasjere. Å følgje med lag i oppturar og nedturar, sjå at det går slik du hadde rekna med og sjå framgang hos dei du heiar på er nok veldig moro. Personleg nektar eg å engasjere meg i fotball, fordi eg nok kunne blitt frykteleg ivrig om eg bare ville la meg engasjere. Livredd er eg, livredd for å bli ein av dei eg har så stor forakt for. Den dagen eg ikkje har noe som helst å gjere, og stirar i veggen til eg får fuglereir på hovudet og mose på ryggen og hjernen skrumpar inn til ein sprettball, den dagen skal eg la tanken på fotball forsiktig streife innom hjernen utan høge protestar. Men ikkje før. Det lovar eg, og det skal eg hugse om eg blir niognitti og dønn senil.

Spørmålet verden aldri blir helt enig om

Hva kom først
Høna eller egget?

Stil med stil. Første

Vel, Kjetil og alle andre trofaste lesere, her er det lenge etterspurte motstykket til Kjetils essay om Det Gode Liv. Jeg hadde samme tema i oppgaven, men skrev en novelle som ikke var helt typisk meg. Dette var tentamen i tiende klasse, og den holdt til 5+ og høytlesning i klassen (ikke le). Etter høytlesningen kom det forresten kjekt fra en klassekamerat: "Da kan jo du bare gå på et grupperom for deg selv da, så blir du fornøyd!"

På grunnkurs fikk jeg en oppgave hvor det passet veldig å levere den samme stilen, 5+ her og. I denne anledningen gjorde jeg noen endringer og tillegg, og det er denne versonen dere straks skal utsette dere for. Utdraget fra sangen "Kjærlighet og Karlsons lim" er lagt til, og tiendeklassetittelen "Den fantastiske stillheten" er endret til


Lukten av sval sommerluft om morgenen

Jeg våkner av at vekkerklokka ikke ringer, noe som er høyst uvanlig. Inn gjennom det åpne vinduet kommer deilig, sval sommerluft, ute høres munter kvitring, og den blå himmelen har visst bestemt seg for å være skyfri i dag.

Det er så fantastisk deilig å ligge her og vite at jeg kan ligge her så lenge jeg vil. Alle de utspekulert vanskelige oppgavene på skolen har jeg blitt helt ferdig med, og jeg kommer ikke til å få flere på en stund. For mitt vedkommende betyr det sommerferie!

Sommerferie, null skole! Det er så utrolig fantastisk at jeg får gåsehud og må strekke meg, strekker meg helt til det knaker i sengehesten. Aaah! Det er godt å strekke på seg en morgen som denne, så jeg blir liggende slik en god stund. Jeg er ikke trøtt, jeg gjesper ikke, men det er så deilig å bare ligge slik og se i taket og på fluene på vinduet og tenke på alt jeg ikke skal gjøre i dag.

På skolen kunne jeg nesten ikke åpne kjeften uten at en av de gretneste i klassen trodde jeg kom med en personlig fornærmelse. Jeg kunne ikke komme med en kommentar uten at hele klassen snudde seg mot meg og fortalte at jeg ikke hadde humor. Jeg kunne ikke si min mening om noe som helst uten at læreren stirret på meg med haka på femte knapphull, for så å opplyse meg om at dette ville trekke karakteren min ned. Ville jeg ikke bli skjelt ut, måtte jeg holde kjeft. Men fra i dag av og åtte uker fremover skal det ikke eksistere noe som kan kalles skole. Åtte perfekte uker.

En edderkopp kravler seg over dyna, over små åser og ned i små daler. Jeg hater edderkopper, har det fra mamma, men i dag lar jeg den likevel være. Den har ikke gjort meg noe, dessuten er det artig å se den lille krabaten der han strever seg frem. Over en dyne. Jeg kommer til å tenke på en sang av Lillebjørn Nilsen. I refrenget synger han:
”Jeg tenker på en hjort
jeg så en gang
så underlig den sprang
den gjorde et hopp
den bekk
plutselig var den vekk”

Jeg vet jeg har utført alle pliktene mine, ingen behøver å mase på meg, jeg har tilfredsstilt alle jeg skulle tilfredsstille. Ingen er avhengig av meg, og jeg er ikke avhengig av noen. Det er herlig, men likevel hadde det ikke gjort meg noe om jeg plutselig fikk noe å gjøre.

Jeg lukker øynene, og ligger på ryggen midt i en diger blomstereng. Blomstene er så høye og står så tett at men ikke kan se meg før man står og ser rett ned på meg. Rundt meg krabber noen maur, men de har lovet å ikke gjøre meg noe siden jeg ikke har tenkt å ikke gjøre noe annet enn å bare ligge her, og det kunne ikke falle meg inn å skade dem. Det samme gjelder humlene, vepsene og biene som flyr rundt, vi lever i harmoni alle sammen.

En liten katt kommer bort til meg gjennom engen. Den stryker seg inntil, lukker øynene og maler. Jeg strekker handa ut og klapper den, og kjenner at den liker det. Jeg åpner munnen for å si noe, men sier ingenting. Her er det så stille, så fantastisk stille, den stillheten vil jeg ikke bryte. Jeg ligger alene i en stor blomstereng, og strekker meg helt til det knaker i sengehesten igjen.

”Stunder som denne”, sier jeg høyt til meg selv, men ikke for høyt, ”stunder som denne kan ikke kjøpes for penger. Men så kan jeg heller ikke tenke meg noe annet akkurat nå.” Så er jeg stille en god stund til, bare for å lytte – til ingenting, til den vidunderlige stillheten. Dette må nok være det gode liv.

Dagens åpenbaring

Min blogg er kun et desperat skrik om oppmerksomhet.

Løst og Fast om Ditt og Datt. Del 1 (av en serie som kanskje følges opp)

Fant denne saken såre underholdene, og navigerer derfor et lite øyeblikk din oppmerksomhet VEKK fra min blogg, til en utrygg, verdslig og fremmed side. Men du kommer tilbake. Du kommer alltid tilbake. Alltid. Det veit jeg.

Vel, check it out og yo og sånn.

Fant den her en dag jeg drev og undersøkte internettet, og tenkte jeg måtte utføre min bloggs oppgave som informasjonsorgan og la allmennheten få ta del i dette. Dette er jo ikke nytt, men likevel kjempemoro for unga. Eller søskna da.

Kjempemoro!? Er det kjempemoro å se en livløs, bevisstløs og hjelpeløs stakkars kvinne falle mot avgrunnen i evigheter, med stadige ubehagelige møter av tilfeldige baller i utide og utide? Dette er jo humor basert på grov mishandling! Lettkledd er hun også.

Den dataanimerte danske filmsuksessen "Terkel i knipe" av Anders Matthesen er en komedie om den stakkars gutten Terkel som blir mobbet på skolen. Mye av humoren går på at barn blir banket opp. Denne humoren er helt vanlig i danmark. Skal du være morsom? Da må du banke unger. Kommer ikke utenom, din dust.

Internett er fullt av 'Funny videos'-sider, som er et samlingspunkt for alle oppegående i friminuttet. Storparten av disse filmene viser folk som skader seg på forskjellige måter, både frivillig (wannabe-jackass) og ufrivillig (Donald Duck). De fleste skader seg fordi de er iddiot i hue' [muntlig uttale], mens andre bare er uheldige. Fellesnevneren for disse er at de frembringer latter. Er dette noe å le av?

Dama som detter er morsom. Iddioter som skader seg er usannsynlig morsomt. 'Terkel i knipe' er en genial film - kanskje ikke som komedie, ihvertfall ikke som barnefilm, men som aktuelt drama. Tror jeg har med meg Bondevik på den siste der.

Hva er du med på? Bevar regnskogen!

Wannabe

Jeg har jo ikke provosert så mye enda, har på en måte tatt meg vann over hodet. Vann over hodet? Overhodet ikke!

Men uansett, det er det som provoserer som gjør at folk hører det som sies, som gir dem nye tanker, og som gjør at de engasjerer seg. Mennesket har et behov for å bli sjokkert, og jeg er kommet for å tilfredsstille dette behovet. Nå er det på tide å gi dere lesere deres sårt trengte bakoversveis, så her kommer en del provoserende og originale utsagn fra undertegnede.

Popmusikk er kun for hjernedøde folk som ikke har gått lei av å høre om love, broken heart og tonight, akkompagnert av melodier man har hørt før!

Nynorsk lever bare på grunn av stae gamlinger som tviholder på alt som heter tradisjoner!

Alle som ser på TV har fritidsproblemer!

Hvorfor lese aviser når man uansett ikke har noe å gjøre med de tingene det står om?

Alt som er formelt er skuespill! Dårlig skuespill!

Folk som leser blogger uten å kommentere er slemme!

Bakterier er bare et uttrykk som er funnet opp for at vi skal kjøpe såpe!

Drammensere tror de har så vannvittig peiling på alt mulig, men faktum er at de ... øh, vi hopper over den der.

Kaffedrikkere! Dere er slaver! Bare ikke offisielt!

Bush er lite dust, da.

Du er dum ass.


Der fikk dere noe å tygge på!
Red.

Gutten og Fluen

En flue satt på en tapet
den gikk frem og tilbake i et vekk
og da den hadde gått en kilomét
hørtes et ordentlig smekk

Den hadde kone og tusen unger
som våknet i samme minutt
og de skrek av alle sine lunger
din dumme dumme gutt

Men gutten han var likeglad
han satte seg i stuen
og nøt sin kalde aftensmat
han spiste nemlig fluen



OK. Jeg tar kanskje andres ideer til hva jeg skal slenge på tapetet, men mitt dikt var best, so BACK OFF!

Beinbrot

Det heile starta seint ein torsdag kveld for nokre dager sida. Klokka var vel rundt 11, slik ho bruker å vere om kvelden - men skal eg vere ærleg så var det ikkje noko spenstig som skjedde då, så eg hoppar like greit til morgonen etter...

Klokkene mine ringte med ein styrke som ville ha fått kirkeklokkne i Kølnerdomen til å verke som ein samtale mellom to østers til samanlikning. Men eg vakna ikkje. Eg var trøyt som ein trøyt gut og tykte det var heilt ok å bli liggande. Sekre kjelder seier eg tala i svevne, eg skal ha sagt noke sånt som "I have a dream". Kva det er på godt norsk veit eg ikkje.

Etter å ha lege ein riktig god stund, fann eg det best å komme meg ut av loppekassa. Eg kom meg ut av senga raskare enn nokon kan seie: "Det å bruke andres blogger som mal for sin egen er noe av det verste jeg veit. Hvis noen jeg kjenner gjør det, så er vedkommende en tomhjernet plagiatør, og fortjener ikke å være til!". Når eg idag ser tilbake, er eg viss på at eg må ha stått opp med det gale beinet fyrst. For dere der ute som ikkje veit kva bein som er det gale, så er det åltså det høgre, men det fann eg ikkje ut før seinare.

Eg tok en rask titt på armbandsuret mitt, den viste: ett minutt på bussen går! Eg blei klin vill, og gløymde nesten den dyrebare nynorsken min! Eg løp det eg var kar om ned ifrå den haugen eg bor på (populært kalt Kopperudhøda), med sekk på ryggen og sekk på magen. Mauser'n og hagla og Krag'n lot eg ligge heime.

Plutseleg fikk eg terrenget imot meg. Alt kom liksom på ein gong. Det var nedoverbakke og sving og glatt, og eg hadde stor fart. Eg kjente eg mista kontakta med Moder Jord, men då eg fekk ho att, så var ikkje det heller noko fornøyelse. Eg landa skeivt på det gale beinet, og høyrde ein vemmeleg lyd, omtrent som når eit bein knekkes. Eg tenkte: "No, Tarjei, no har du knekt eit bein." Eg tenkte også på ein replikk av Egon Olsen: "Detta har vi'kke tid til!" Eg fekk del i stor frelse. Klokka var no kvart over sju, og dagen var enno ung.

For å gjere ein kort historie kortare - eg kom meg på sykehuset, og kom stolt heim med gips og krykkjer. Om gips og krykkjer har eg følgende å seie: Det er ikkje det minste stas med dei, dei er stort sett i vegen for det meste. Gipsen er tung, krykkjene er lange, og dei representerar begge ein djevel i kvardagen min. Eg kan gi nesten kva det måtte vere, om eg bare kunne bli kvitt dei begge med ein gong. Eg ville gjort kva som helst, bortsett ifrå å høyre på dansebandmusikk, trance, techno eller ragtime.


NB: Til dere som ikke fant dette provoserende - jeg har skrevet på nynorsk.

Henger meg på

En blogside serveres fra meg også, etter ønske fra noen venner. Litt sent, kanskje.

Om den kommer til å oppdateres ofte er et kapittel for seg, men får jeg klemt inn litt tid mellom skole, jobb, fredfoss og gitar, så kan det jo være en mulighet for å produsere noe folk kan få fylle hodene sine med.

Jeg skal prøve å skrive subjektivt, men saklig. Alt blir kanskje ikke like provserende som det Jan Vidar skriver, og det beklager jeg, men jeg mener da også at det er viktig med et klart skille imellom faktiske definisjoner og personlig smak. (Nå provoserte jeg ihvertfall Jan Vidar. Håper jeg da.)

Skulle skrevet mye glupt her for å vekke folks oppmerksomhet, men det er sent. Dessuten prøver mamma å komme seg gjennom døra med motorsag og en god porson sinne for å få meg til å legge meg, så situasjonen tvinger meg til å gi etter for overmakten.

Uansett, skal se hva jeg får gjort og sånn, men nå er jeg trøtt som en strømpe full av godteri på peisen på julaftensmorgen, så jeg skal falle i søvn så sengeplankene brekker og sengebena knekker og soverommet blir fullt av rock'n'roll

Så, alle sammen: stikk en tur innom bloggen min, hvis du da ikke allerede er der, for ellers ville du jo ikke kunne ha lest det som står her, så...
IKKE stikk en tur innom bloggen min, ihvertfall ikke før du har forlatt den.